[dette er en eldre artikkel, som det skal arbeides mer med høsten 2005]
Denne kategorien omfatter et vidt spekter av situasjoner med ulike bakgrunner og ulike uttrykte motiv. Men de har visse fellestrekk som gjør det naturlig å behandle dem samla. Privatisering og markedstilpassing av tradisjonelt offentlige tjenester er en tendens i tida. Når man ser bort fra omdanning av enkelte store, statlige etater til private eller hybride selskaper, er privatisering tydeligst i kommunene. Det er her svært mange av de publikumsretta tjenestene utføres, og det er først og fremst slike tjenester det vurderes forsvarlig og økonomisk lønnsomt å "fristille". Riktignok viser en undersøkelse av "konkurranseeksponering eller bruk av markedsmekanismer" at omfanget ikke har økt merkbart fra 1999 til 2004. 54 prosent av kommunene oppgir at de benytter seg av dette i et eller annet omfang. På spørsmål om hvilke virkemidler som blir brukt, svarer kommunene:
- Konkurranseutsetting 48%
- Sammenligninger (benchmarking) 23%
- Interne kontrakter 14%
- Friere brukervalg 7%
- Offentlig/privat samarbeid (OPS) 7%
- Innsats- og stykkprisbasert finansiering 2%
- Målestokkonkurranse 2%
- Utfordringsrett 1%
Tallene er lånt fra boka "Konkurranseutsetting i kommunene", Abstrakt forlag 2004 (se omtale i Kommunal Rapport). Omfanget av ulike former for slik målretta markedstilpassing varierer sterkt fra kommune til kommune. Mediefokus har vært særlig retta mot Os kommune i Hordaland, der Frp har vært i posisjon til å kunne gjennomføre mye i denne retninga. Norske tilhengere av privatisering viste tidligere ofte til Farum kommune på Sjælland. Før systemet der brøt sammen (bl.a. på grunn av korrupt ledelse), var ikke bare helseinstitusjonene og skolene, men også lønningskontoret og regnskapsavdelinga privatisert. Når det gjelder åpen privatisering fins det ikke "gode" norske eksempler på folkebibliotekområdet. Det klassiske nordiske eksempelet er biblioteksentreprenaden i den svenske "alpin-kommunen" Åre i Jämtland, der firmaet Nordisk biblioteksutveckling AB (NBU) i oktober 1990 fikk i oppdrag av kommunen å overta driften av folkebiblioteket. De nye "driverne" gikk offensivt i gang, med introduksjon av CD-utlån, 28 % lønnsøkning for personalet og 34 timers økt åpningstid (til sammen ved alle avdelingene). Men alt i desember 1991 var firmaet konkurs. Den store "totalleverandøren" til svenske bibliotek, Bibliotekstjänst AB, (tilsvarende den norske Biblioteksentralen) ble bedt om å overta driften, men de takket nei. Deres kalkyler viste at slik drift eventuelt bare ville være lønnsom i kommuner eller regioner med 150 - 200 tusen innbyggere (kilde: Biblioteksentreprenader i Norden). [Her kommer også: Noe om Idea Stores og andre markedstilpassinger i London, samt om private strategiske satsinger som Bertelsmanns satsing i Tyskland og EU og Microsoft/Bate. Sitere Naomi Klein ] [også eksempel fra Stockholm] I den motsatte enden av spekteret befinner seg en ikke helt sjelden situasjon der nedleggingstrua bibliotekfilialer foreslås videreført helt eller delvis ved hjelp av lokale frivillige ideelle organisasjoner og/eller spontane grupper og enkeltpersoner. Denne varianten oppstår stort sett som nødløsninger og på lokalbefolkningens initiativ, typisk der kommunen ikke lenger ser seg råd til å drive en eksisterende filial, evt. der man har innført ny bibliotekstruktur med prioritering av hovedbibliotek framfor filialer. Denne varianten rommer altså ikke elementet av beregning og profitt som tilfellet er med de planlagt privatiserte biblioteka. Men på den annen side vil dette biblioteket være mindre profesjonelt på de fleste måter. Som Fagforbundets Mette Henriksen Aas skriver om "Nordtvedt-saken" i Oslo i Bibliotekforum nr 5/2004: "Et åpent hus med bøker, aviser, tidsskrifter og andre medier er ikke et bibliotek". Sommeren og høsten 2004 er altså denne varianten aktuell bl.a. på Nordtvedt i Oslo og i Gaular Sogn og Fjordane. Begge steder gjelder det at lokale grupperinger av brukere (samt lokalpatriotiske ikke‑ og sjelden‑brukere) ønsker å videreføre en tjeneste. Nordtvedt‑saken er typisk på noen måter og atypisk på andre. Bakgrunnen må langt på vei sies å være knapphet og nedskjæringer på hovedstadens bibliotekbudsjett, kombinert med at man planlegger et nytt stort hovedbibliotek i sentrum, noe som da typisk legger press på tilbudet i periferien. Forslaget om nedlegging ble møtt med protester fra en venneforening/aksjonskomité, men som samtidig ble et element i en strategi fra byråden for kultur (Frp), som så muligheter for en amatørbasert dugnadsløsning, noe hun mente var problemfritt. Skjebnen til dugnadstiltaket er for tida heller usikker, da det etter hvert blir åpenbart for venneforeninga at de skulle bli ansvarlige for store deler av driften, inklusive sikkerhet, renhold og vaktmestertjenester. Eksempel på tiltak: Norsk bibliotekforening, avdeling Oslo/Akershus, sendte i januar 2004 et brev til byrådet og bystyrepartiene der de fokuserer på at filialen må bestå som en offentlig tjeneste og institusjon og egentlig prioriterer dette foran nytt hovedbibliotek. De legger vekt på dette hovedbudskapet og kritiserer for eksempel ikke aksjonskomiteen. På den annen side overser de den, med unntak av at de sender en kopi av brevet dit. Et eksempel på et "foreningsbibliotek" som har hatt en viss levetid er Påarps bibliotek, en tidligere (inntil 1999?) kommunal bibliotekfilial i Helsingborg i Skåne. Men til forskjell fra de lokale "dugnadsbiblioteka" er det her Studieförbundet Vuxenskolan Nordvästra Skåne, en regional avdeling av et landsomfattende studieforbund, som står for den daglige driften. Påarps bibliotek har fortsatt et visst forhold til det kommunale biblioteket. De drar for eksempel nytte av den kommunale bokstammen. De ville nok vanskelig klare seg uten. [venter på mer info om dette]
Gå til startsida